Terje om drømmeteltet

Sommeren 2005 begynte jeg å gå i fjellet. Jeg var nettopp ferdig med studiene og var så inderlig lei av å være intellektuell. Å bruke hodet, hadde blitt noe snevert og erkeakademisk. Noe av det første som hender når man begynner med noe nytt, er at man finner et sted å holde på med det. Begynner man å gå i fjellet, i skogen, i villmarka - er stedet opplagt. Men det er på makronivået, når det gjelder mikronivået, er spørsmålet langt vanskeligere. Spørsmålet ble: Når jeg befinner meg ute i den store naturen (les: makro), hvordan skal jeg bo? Altså: Først velger man seg et sted, f.eks. Femundsmarka, så dukker spørsmålet om bolig opp. Mikro. Med andre ord, siden hytte var utelukket og ikke særlig barskt, hva slags telt skal jeg bo i? Telt, det er mikro. Det er bærbart.

Hele ferden ut i villmarka kokte ned til et for meg stort problem: Hva slags telt skal jeg kjøpe?

Legg merke til at jeg gikk over fra spørsmålet om hvilket telt jeg skulle bo i, til hva slags telt jeg skulle kjøpe? Stor forskjell, men en umerkbar overgang i vårt ekstreme konsumsamfunn.

Kjøpe. Det var det det dreide seg om. Jeg leste om hver bidige produsent, leste om hvert bidige telt tilgjengelig i Norge, og noen som ikke var det. Leste bøker av våre polarhelter, polfarere og moderne einstøinger som Monsen. Jeg leste Ingstad, og han bodde jo ganske mye i hytte. Og når han ikke bodde i hytte, bodde han i noe vi i vår tid finner latterlig, nemlig et telt av seilduk eller noe annet tungt og unhåndterlig. Dessuten brukte han stort sett hundespann og kunne dra med seg nesten hva som helst. Jeg, derimot, skulle gå. Og når man går, tenker man vekt.

Men jeg var ingen vektfanatiker. Jeg ble bare en vanlig teltfanatiker og kan derfor ikke skryte på meg å ha vært blant de mest fanatiske. Likevel var jeg tilstrekkelig oppslukt til at jeg tenkte på telt hver dag i to, tre år. Det er lenge.

Det ente med at jeg nileste Hilleberg-katalogen så intenst at jeg bare måtte se å få kjøpt meg et Hilleberg-telt for å frigjøre meg fra lese-katalog-tvangen. Jeg kjøpte teltet Unna. Et enmannstelt. Et telt for en mannsperson som på det tidspunktet detaljtilpasset omgivelsene etter sin sivile status, nemlig singel.

Det jeg burde gjort, var å kjøpe meg et firemannstelt, for jeg var på det tidspunktet virkelig klar for å møte damer...

Den gangen mente jeg at all min lesing av kataloger kulminerte i kjøpet av Unna. Jeg hadde virkelig forstått hva jeg trengte og hva som var tilgjengelig av teltvarianter på markedet. Unna var et rasjonelt valg basert på en svært irrasjonell opptatthet av telt.

I dag ser jeg at teltet har svakheter.

Som enmannstelt er det lite praktisk i dårlig vær, og om vinteren er det enda mer sant. Fordi det mangler fortelt, må utstyret enten ligge utenfor, mellom ytter- og innerduken (som skaper et rom stort nok til å få plass til en primus, fiskeutstyr, støvler og noe annet) eller inne i teltet. Er været dårlig og du skal inn eller ut, slipper du alltid litt av været inn. Storm ute, fare for storm inne. Lengden er god for en som meg (183 cm). Bredden likeså, men nei, det er ikke rom for annet enn å ligge, og hvis man skal kle på seg og må sitte rett opp og ned, blir man nødt til å plassere seg i midten. Dessuten, hvis man skal lage mat og setter pris på å fyre inne i teltet, løper man den risiko å tenne på hele nylonboligen. Det beste er i slike situasjoner å løsne innerteltet og fyre rett på bakken. Teltet har jo også mange positive sider (jeg gikk meg ikke helt vill i katalogtåka før kjøpet). Det er vindstabilt, lett å sette opp og et fantastisk telt for godværsdager vår, sommer og høst. Da åpner man opp hele langsiden og får panaroma mens man ligger på soveposen og nipper til kaffen, eller nyter en aldri så liten Marie-kjeks. Kanskje drikker man grønn te, eller kakao, uansett, panoramamuligheten er dette teltets store fortrinn. Man kan rett og slett ligge inne i teltet og nyte at bålet varmer deg fra topp til tå.

Jeg har kommet nærmere mine egentlige behov nå. Jeg skriver dette påsken 2010. Egentlig skulle jeg vært på Hardangervidda med en kamerat som heter Eirik, men siden sistnevnte meldte avbud på fredag fordi han var gått lei av snø og hadde tatt frem landeveissykkelen, sitter jeg her og graver i min tidligere teltfetisjisme.

Jeg tenker nå i andre baner. Unna ble for kleint. Jeg er fremdeles 183 cm lang, men er blitt større i ånden, så å si. Jeg har noen stikkord: det skal være for hovedsakelig tre sesonger, fortelt, lett å sette opp, praktisk i bruk og ikke for tungt. Dessuten: to innganger. Det blir ikke et enmannstelt. Nå er jeg langt mer inkluderende, langt mer rund i kantene, mer opptatt av komfort, og ikke minst å gjøre en jente tilfreds boarealmessig. Med fortelt snakker vi to rom og kjøkken. Innerteltet er soverommet, forteltet kjøkkenet og naturen utenfor, selvfølgelig stua. 10,000 km2 med stue. Derfor, panoramamuligheten til Unna er en kvalitet jeg ønsker meg ved neste telt. Spørsmålet er igjen: Hvilket? Oversatt til Vestens enkle språk: Hvilket skal jeg kjøpe?

I de årene jeg har ferdes i villmarka, skog og fjell har jeg rukket å prøve en del telt. Jeg liker konstruksjonen til Helsport sitt Svalbard, men er ikke imponert over duken eller tiden det tar å sette opp. Dessuten er stengene dårlige. De har ikke navn og Gud vet hvor de kommer fra. Jeg vil ha DAC featherlite stenger. Hilleberg og mange andre leverer slike.

Jeg husker det ennå. Jeg satt i Svalbard-teltet og spiste frokost. Det hadde vært fuktig om natten og teltet var gjennombløtt. Men, og det understreker jeg, ikke noe regnskyll å snakke om, snarere en konstant yr. Hva skjer så? Jo, jeg sitter i forteltet og det drypper konstant i huet på meg. Det drypper også andre steder, også over innerteltet. Svakt Helsport, svakt. Og dette i tillegg til relativt dårlige stenger, lang oppsettingstid og forholdsvis høy vekt, takker jeg nei. Det blir ikke Svalbard på denne gutten. Jeg må innrømme at det egner seg langt bedre vinterstid, skjønt lang oppsettingstid fremdeles taler imot. Dårlige stenger også. Det må tillegges at mange andre bruker dette teltet og det kan hende at vi har vært uheldige med våre stenger. Svalbard er ihvertfall veldig vindstabilt.

Nammatj 3. Et koseligere telt skal du lete lenge etter. Eneste aber er at det kun har én inngang. Bra vekt (3.1 kg), gode stenger (DAC 10mm) og etter sigende bra vinterstid (har ikke prøvd det selv på den tiden av året). GT-utgaven med betydelig større fortelt er å foretrekke (vekt 3.8 kg). Dette er ikke noe stort 3-manns telt, så det trekker ned. Duken i fotenden er veldig slak og man kan ikke unngå å få kontakt mellom den og soveposen, noe som lett gjør soveposen bløt.

Jeg holdt på å glemme. Jeg har et telt til i mitt eie. North Face VE25, verdens mest solgte ekspedisjonstelt. Det har jeg nå brent hull i. Gulvet er ikke lenger helt etter et uhell med en lekk primus i Jotunheimen i januar i år. Det teltet passer ikke meg. Jeg blir gal av å sette det opp (innerduken må settes opp før ytterduken, og sistnevnte må festes til stengene vha borrelås på et utall strategiske punkter), gal av å gå inn og ut av det pga det kjipe forteltet og gal av å være inne i det, stort sett pga at det står skrevet North Face med store bokstaver på alle veggene. Grei farge. Veldig god plass innvendig med typiske bratte vegger som neste bare kuppeltelt kan tilby. Vindstabilt som ingen andre. Duken er knallsterk. Men et basecamp telt, punktum. Glad jeg brente hull i gulvet.

Så hva slags telt er det jeg kunne tenke meg? Helt konkret, hvilken modell? Sportsnett har Norges største utvalg av telt. Der har de også et jeg vil ha. Men før jeg kommer så langt, la oss sjekke ut en teltprodusent som heter Exped. Den er sveitsisk og teltene er noe (mistenkelig?) rimeligere enn f.eks. Hilleberg. De sverger også til den nordiske løsningen med at innerteltet og ytterteltet settes opp samtidig. Hvorfor amerikanerne har valgt en konstruksjon hvor man sette opp innerteltet før ytterteltet må skyldes at innerteltene gjerne brukes alene i svært varme strøk. Mye av USA ligger jo i og rundt det subtropiske beltet, og det kan bli veldig varmt og tørt. Innerteltet fungerer da egentlig en stor myggnetting som også har en del hel duk som gir skygge.

Nok om det. Exped. Interessant firma. En produsent som ikke har laget telt i så altfor mange år, startet i 1997 og kom etter hva jeg vet til Norge rundt 2006. Deres telt selges bl.a. av Sportslageret i Oslo. Mange har sikkert hørt om dem i forbindelse med de oppblåsbare liggeunderlagene de fører, de beste og varmeste er fylt med dun. De kommer forøvrig også med en pumpe og tar en evighet å fylle med luft, og en veritabel evighet hvis det er gått hull i dem...

Det er kun ett telt fra Exped jeg kan tenke meg, og det er det John kjøpte i 2008 før vi dro på vår månedstur til Finnmark. Det er selvfølgelig derfor utelukket at jeg kjøper det. Fra før har vi like soveposer, og det holder. Så, nå er gode råd dyre, hva gjør jeg?

Hvis jeg jenker på kravet om to innganger og går for én, får jeg et utall av muligheter. Men kan jeg det? Hvor praktisk er det ikke med to måter å komme seg inn på, og ikke minst, ut på? Når man er flere i teltet, slipper man også å forstyrre de andre all verden, man kan bare snike seg ut den teltdøren som er nærmest. Dessuten innebærer to innganger at man har to fortelt og kan da lagre utstyr i det ene og bruke det andre til for eksempel kjøkken. Og har man bikkje sånn som jeg, kan bikkja alltid slippes ut av den inngangen som er lettest tilgjengelig, og det kan være en stor fordel, især når man fyrer primus. To innganger er, som jeg pleier å si, konge. Dessuten vil man - hvis nå teltet skal brukes på vinterstid - nettopp ha den praktiske fordelen av to innganger på en årstid da svært lite annet er praktisk. Tips: Man kan ha dopapiret i det ene forteltet mens man bruker det andre som toalett. Aber: Da må man selvfølgelig krabbe gjennom innerteltet med buksa på knærne for å hente papiret.

Så konklusjonen må være at to innganger er et ufravikelig krav. Det er grunnprinsipp for alle telt jeg kan tenke meg, og desto sannere er det hvis de skal brukes av mer enn én person. Og dét er det som gjelder denne gangen. Ikke bare jeg skal kunne bruke det. Fellesskap. Solidaritet. Brødre i uværet. Sosialt i tøværet. Heretter skal John komme over til meg når kvelden blir våt og kjølig. Det er hos meg pannekakene skal stekes. Hos meg de skal spises. Hva det fornødne angår, kan det gjøres andre steder.

Så, hva med Helsport? Den største norske teltprodusenten. De har kommet med noen nye modeller de siste årene. Er de noe for meg? 2-3 manns telt er det jeg tar sikte på. Det må også sies at det kjennes godt å kjøpe norskproduserte produkter. Per dags dato er det en form for akseptabel patriotisme. På Helsport sin hjemmeside finner jeg en modell som heter Spitsbergen. To innganger. Tunneltelt. Bra. Men det veier over 4 kilo og finnes kun i 3- og 4-mannsutgaver. Jeg finner heller ikke her det jeg vil ha. Dessuten har jeg de opplevelsene med Svalbard (deres toppmodell) i bakhodet. Hvis det lekker, hva med de andre? Hvis stengene til det fliser seg opp, hva med de andre teltenes stenger?

Hmm. Jeg vet Bergans leverer telt, men det er det samme gamle bortsett fra de énduks ekspedisjonsteltene deres. Så det må bli noe utenlandsk. Jeg ser til Sverige. Til Hilleberg, teltprodusent siden det trøttsomme 70-tallet. Sjefen, Bo Hilleberg, er ekstremt glad i telt og til å stole på. Hva har han i katalogen sin? Jo, det vet jeg, for den har jeg lest 17 ganger. Siden jeg kjøpte Unna våren 2006, har det kommet noen nye modeller: Kaitum, Staika, Allak, Soulo. Kaitum er et tunneltelt, alle de andre kuppelvarianter og derfor utelukket pga for små fortelt. Kaitum ser ut til å være et fantastisk telt, hadde bare de hatt det i 2-manns varianten. Men, Terje, de har det! Ja, Kaitum har til og med to innganger. Dette ser bra ut. Vekten for Kaitum 2 er 2,7 kg, mens Kaitum 3 veier 3 kg blank. Det er akseptabelt. Ikke glem at det er komfort det dreier seg om, det koster en ekstra kilo.

Men, men, men... Jeg føler at jeg er lei tunneltelt. Jeg vet. Det er ikke lett når det kommer til telt. Hva er jeg lei? Jeg lei blafringen som oppstår når teltet ikke kan strammes helt opp pga at bakken ikke er rett. Jeg er smålei av at det ikke står av seg selv. At man ikke kan løfte det over hodet sånn som jeg en gang gjorde med Unna. At noe står av seg selv, er en appellerende egenskap. Hilleberg har jo andre tunneltelt som ligner, som Nallo og Keron, og, ja, jeg har ligget i dem begge, og, nei, jeg vil ikke ha dem. GT-modellene av Kaitum, Nallo og Keron er dog tiltrekkende. De har forlenget fortelt i den ene enden og det er virkelig god plass. Men da fyker vekta fort opp i over 4 kilo. Unntaket er Nallo, men der liker jeg ikke luftemulighetene, skjønt den nye Nallo-modellen har visse forbedringer på det feltet.

Prisen på Hilleberg-telt er høy. Kaitum 2 koster 7,700 SEK. Kaitum 2 GT koster 8,850 SEK. Teltene fra Exped koster rundt 4,000 - 6,000 NOK. Det John kjøpte, Auriga, koster påsken 2010 kroner 4,299 hos Oslo Sportslager. Så hva med Exped, er jeg villig til å kjøpe samme telt som kameraten min, John? Det er da gøy å ha noe annet. Variasjon... Kanskje jeg skal kjøpe det i grønn farge (han har terracotta-fargen)? Store spørsmål, dette her, og helt ærlig, jeg sliter med å finne et svar. Exped har bl.a. en annen modell som heter Venus II Extreme.

Jeg liker at Exped-teltene er strammere enn Hilleberg sine. Særlig innerteltene til Hilleberg er slappe. Den slappheten ønsker jeg ikke lenger. Dessuten, det å velge et nytt 3-sesongs telt nå, markerer at jeg i mitt femte år som fjellmann, ønsker å gå min egen vei. En ny bolig symboliserer vendepunktet.

Det som gjenstår er å dra til Oslo sportslager (de eneste som fører Exped i nærheten av der jeg bor, Halden) og sjekke det ut. Jeg er litt skeptisk til bredden på innerteltet, 125 cm. Det er akkurat plass til 60 cm brede liggeunderlag. Vi får se.

Nå er ikke Venus II Extreme et telt man tar med seg hvis man skal gå lange etapper hver dag over lengre tid. Da blir det vel Unna, det veier jo kun 2 kg. Og inntil jeg får kjøpt meg et nytt tre-seongers telt, så blir det Unna, i kombinasjon med den klassiske Jervenduken. Den kan jo også benyttes som tarp over inngangspartiet hvis det er et tre eller to i nærheten.

Når det kommer til et vintertelt, blir kravene noe annerledes. To innganger er viktig, men jeg kunne lett gått for Svalbard 3 High. Hadde det bare ikke vært for at stangkanalene er så trange at det er noe fikkel i kulde og dårlig vær. Alternativet er jo å teipe alle ledd til stengene med unntak av det midterste leddet. Da kan man la teltet ligge på pulken med stengene delt i to og vips har man et veldig lett oppsettbart telt. Om de stengene - som Helsport kaller for Superpole... - er bra nok, er jeg i tvil om, men siden det brukes så mye vinterstid, kan det hende at jeg bare har vært uheldig og tar feil.

Hvis jeg skal være hard på punktet om to innganger - hvilket det desto større grunn til å være vinterstid da det i virkelig dårlig vær kan være svært ubehagelig å gå ut mot vinden, ikke å forglemme at den ene siden av teltet fort kan snø igen og glidelåsen fryse noe inn i granskauen - så er valget lettere enn for et tresongers telt. Vekt er ikke like avgjørende. Soliditet og plass, derimot, er for meg avgjørende. For det første, jeg er fremdeles lei av tunneltelt. De er på den annen side svært lette å sette opp, og dét er også et viktig prinsipp. I storm er dette selvfølgelig en svært god egenskap.

For det andre, jeg ville ikke valgt Exped-telt. Jeg liker ikke de trange stangkanalene og stoff-koppene som stangendene settes nede i. De er trange, lange og fylles fort med snø og is. Det kan bli ganske vanskelig å sette opp teltet hvis de ikke kan brukes. Hilleberg har der en flott løsning. Stangkanalene er vide, faktisk med plass til to stenger, og koppene stangendene settes nede i er grunne, bare knappe to centimeter, slik at man lett kan få ut snø og is. For meg på vinterstid er plass viktig, også i forteltet. Kuppeltelt, som jo pga av sin kontruksjon får ganske trange fortelt, stiller derfor dårlig. De er derimot veldig vindstabile. Så en kombinasjon av kuppel- og tunneltelt ville vært det beste. Og siden det er nettopp det Svalbard-teltet til Helsport er, så er det jo ingen tvil, eller hva? Svalbard er et svært godt valg med den oppsetningsløsningen jeg nevnte ovenfor.

Finnes det noen andre gode alternativer? Saivo fra Hilleberg er et fantastisk estetisk telt, men det bærer på kuppelteltenes forbannelse, forteltene er små.

Saivo har selvfølgelig to innganger, og forteltet til inngang nummer to er enda mindre enn den du ser på bildet. Akkurat som VE25 teltet mitt. Utrolig upraktisk. Vil ikke bruke det. Hos Hilleberg har teltene enten den såkalte Kerlon 1200-duken med en rivestyrke på 12 kg, eller den sterkere Kerlon 1800, med en rivestyrke på, nettopp, 18 kg. Saivo har sistnevnte duk. Det har også Keron, Nammatj, Staika og Tarra. Dessuten har de med Kerlon 1800-duk kraftigere stenger (10 mm DAC featherlite i stedet for 9mm i diameter), mer solide barduner, bardunfester, flere av dem og kraftigere pluggfester og plugger. Vi snakker helårstelt. Til sammenligning kan det nevnes at Exped leverer de fleste av sine telt, inkludert de som er nevnt her, med en duk som har 14 kg rivestyrke. Vannsøylen er forøvrig langt bedre på Exped-teltene. Men i praksis spiller det mindre rolle. Hilleberg-teltene jeg har prøvd lekker ikke vann.

Vannsøyle er den mengde vann duken tåler presset fra når vannet fylles på et rør med en bestemt diameter. Røret står da vertikalt mot et vilkårlig sted på duken. Jo mer vann som kan fylles på røret uten at vannet trenger gjennom duken, jo større/høyere vannsøyle. Når vannet trenger gjennom, er røret (søylen med vann) av en spesifikk lengde og den blir da oppgitt som dukens vannsøyle.

For å nevne det, vannsøylen på Exped-teltene er vanligvis 10,000 mm, mens Helsport sine oppgis å være 5,000 mm. Hilleberg oppgir ikke vannsøylen, og de begrunner det med at det ikke forteller noe om hvor tett teltet er i bruk. Men den ligger nok rundt der Helsport er. Grunnen til at Exped sine duker har så høy vannsøyle er at de er belagt med silikon. Hvordan dette belegget tåler bruk over lengre tid, er jeg usikker på.

For å ta en tunneltelt jeg brukt en del, nemlig Keron 4 fra Hilleberg. Jeg synes at det er godt telt, og som alle Hillebergtelt går duken helt ned til bakken og er ikke noe vindfang. Men uten stormmatter, er det skralt å bruke rett på is eller fjell vinterstid. Forteltene er like og har bra plass, men jeg kunne tenkt meg noe mer. Her har Hilleberg GT modellen med forlenget fortelt i den ene enden. Fantastisk plass, men Gud hvor langt teltet blir.

Skulle jeg valgt vintertelt, ville jeg ha vurdert Svalbard-teltene til Helsport nøye, så sant du bruker pulk, da. Bruker man sekk, synes jeg det er for tungvint å sette opp. I dårlig vær om vinteren, eller i veldig sterk kulde, så teller hvert sekund. Keron 4 går mye raskere å sette opp, dessuten har det to innganger. Så Keron 4 for sekk, Svalbard 3, 5 eller 6 for pulk.

Man burde også vurdere GT modellen av Keron 4 eller 3. The Kaspersky Commonwealth Antartic Expedition er en stor ekspedisjon til sydpolen som nettopp brukte Keron 4 GT. På hjemmesiden deres kan du se en del bilder av det, til og med filmsnutter av teltet i bruk (f.eks. her). Et skikkelig vindfang når vinden kommer fra siden, men er det ordentlig satt opp, skal det tåle det. Teltet bare legger seg langs bakken i verste fall. Et mindre Keron-telt ble også brukt av Sjur Mørdre da han dro til Nordpolen. Et utall andre ekspedisjoner har også benyttet det. Det forteller meg at det er godt nok og at det er bare å gå for det, og for sånne som meg, især GT-modellen. Fest det skikkelig til bakken og nyt all plassen! Men sy på noen stormmatter først.

God tur!